Min historie

Jeg vil ikke si for mye om min bakgrunn og historie for å beskytte meg selv, men jeg vil si litt - for kanskje det kan gi litt håp til noen der ute som kanskje er i samme situasjon som jeg var i.

Det medisinske systemet manglet språket og verktøyene for å forstå mitt nervesystem i ti år. Det har fått dyptgripende konsekvenser for meg. Jo mer jeg prøvde å forklare, jo mer misforstått ble jeg. Jeg fikk den ene merkelappen etter den andre, den ene verre enn den andre og jeg ble sykere og sykere.

Så kanskje www.ospda.com er en måte å gi meg selv og kanskje andre i samme situasjon litt verdighet tilbake ved å ikke bruke de merkelappene men heller fokusere på styrker og det som faktisk fungerer.

Når jeg trodde at alt håp om å noen gang bli forstått var ute, så snudde situasjonen plutselig. Så man må ALDRI gi opp. For jeg ventet ti år - og plutselig når jeg begynte på ambulant fikk jeg mer forståelse og støtte enn jeg noensinne hadde engang turt å håpe på. Så selv en bekmørk situasjon kan snu.

Og jeg har vært i bekmørket. Jeg vil ikke si så mye om det, men jeg har vært der. Og jeg vil si til andre som kanskje også har opplevd det mørket at plutselig kan det snu, plutselig blir man møtt på den måten man har trengt og ønsket seg hele livet så man faktisk kan utvikle seg. Så man må aldri gi opp håpet. Det kan komme når man minst venter det.

Behandleren min på ambulant jobber ikke ut i fra diagnoser. Jeg er jo feildiagnostisert og jeg har fått avslag i utredning for å rette det opp fordi jeg fungerer for bra nå. Så jeg må leve resten av livet med feil diagnoser. Jeg tror at det egentlig har styrket meg på en måte - jeg har måtte jobbe veldig hardt selv for å finne ut at jeg har ADHD og RSD og DID og autisme og PDA og jeg har også lest meg opp for å finne løsninger og forstå meg selv.

Behandleren min støtter meg i det jeg finner ut. Når jeg fant ut om ADHD kalte hun det driv for eksempel. Hun er opptatt av hvordan jeg faktisk fungerer i hverdagen. Hun har ALDRI gitt meg en eneste merkelapp. Hun jobber MED meg og ikke mot meg. Og hun hjelper meg i å forstå meg selv, men det er jeg selv som må finne ut det meste selv. Jeg er sjef i eget liv og må gjøre jobben selv - sånn er det bare.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe noen, men jeg har et håp om at kanskje en eller annen gang treffer dette noen som er i samme posisjon som jeg var i for bare fire år siden. For jeg er bevis på at det kan snu. Og når jeg først ble møtt med den forståelsen jeg har håpet på og bedt om hele livet, begynte jeg å jobbe beinhardt for å utvikle meg selv. Så utviklingen min kom når jeg faktisk ble møtt med absolutt forståelse og merkelappene ble borte fra hverdagen.

Dette er min historie. Jeg har aldri passet inn i en A4-mal og jeg kommer aldri til å være A4. Men jeg er et veldig godt og verdifullt menneske og jeg er god nok akkurat som jeg er.

Så det kan snu når man minst venter det. Noen ganger må man bare gå sin egen vei.