Veien ut av isolasjon - små grep som forandret livet mitt

Her kommer andre nyttige hacks som jeg har brukt gjennom årene, og som er grunnene til at jeg har det så bra i dag som jeg har det.

Jeg har blitt møtt med full forståelse av ambulant team i kommunen på mitt liv og mine opplevelser, og det har gjort at jeg stort sett klarer å legge bort fortiden og heller fokusere på her og nå, med relasjoner og aktiviteter som jeg virkelig liker og som gir meg glede. Det vanskeligste jeg kanskje noen gang har gjort var å la fortid være fortid og ikke dyrke det triste, men sakte og gradvis finne ting i hverdagen å glede meg over. Rett og slett være her og nå.

Jeg skal fortelle litt om min vei, for kanskje noen kan hente inspirasjon fra dette. Men dette er bare min vei - andres vei kan være helt annerledes.

Inntil for noen år siden var jeg helt isolert og bare det å ta bussen fylte meg med en massiv motstand. Men en veldig klok person jeg kjenner sa til meg: “Gjør det, gjør det, gjennomfør det.”

Og det tenkte jeg hver gang jeg skulle utfordre meg i veldig lang tid. Jeg sa det høyt inni meg om igjen og om igjen. “Ikke tenk. Gjør det, gjør det, gjennomfør det.” Og med tiden gikk ting så mye lettere, så eksponering fungerer selv om det er beintøft når man står oppi det og innimellom merker man ikke engang framgangen. Men den var der hele tiden, med bittesmå skritt hele tiden. Noen ganger to skritt tilbake, men så fram igjen.

Ettersom jeg alltid har likt språk var det første jeg gjorde å begynne med språktimer på www.iTalki.com . For meg handlet det ikke bare om språket, det handlet vel så mye om det å gå utenfor komfortsonen min og treffe nye mennesker - om det så var en språklærer på nett. Dette første steget kunne jeg også ta fra mitt eget hjem hvor jeg er i min trygge sirkel. I tillegg tok jeg det vanskelige valget om å ikke høre på trist eller sint musikk og ikke game hele dagen. Og det viste seg å bety enormt for framgangen min. Jeg blir i aller største grad påvirket av det jeg omgir meg med, så jeg begynte å omgi meg med glede og andre mennesker og morsomme aktiviteter i stedet for. Men det var ikke lett og jeg trodde ikke på at det hadde noe å si før jeg begynte å merke forskjellen på meg selv. Men jeg kan bare snakke for meg selv og ingen andre.

Jeg begynte på et aktivitetshus i kommunen selv om jeg kviet meg voldsomt, og jeg fikk raskt tilbud om å begynne med piano. Jeg ble med i et allsangtilbud fast hver uke og også i et band de har på aktivitetshuset. Der kan man komme som man er og man er god nok uansett om man ikke kan en akkord. Jeg fikk også tilbud om musikkterapi, som hjalp meg så ufattelig mye og var også så gøy.

Det er veldig viktig for meg å respektere mitt eget nervesystem, og jeg har rett og slett stort sett ikke hatt eller har overskudd til å være et sted lenger enn en time eller halvannen. I hvert fall ikke steder som aktivitetshuset. Så jeg går akkurat når jeg føler for det og jeg har klart å fjerne skam for det, for det er bare sånn jeg fungerer. Jeg har det veldig koselig mens jeg er der og når jeg merker tegn fra kroppen min på at det er nok, så går jeg hjem til min trygge sirkel - veldig stolt og fornøyd over dagen. Hvis det er planlagte aktiviteter går det ofte bra å være lenger en time, men jeg går akkurat når jeg vil så lenge det faktisk er en mulighet.

I tillegg er det veldig viktig for meg å sitte ytterst ved et bord. Det er for min egen autonomi, jeg evner å sitte midt i, men er det ledig ytterst eller et bord for seg selv velger jeg det. Da har jeg det best. Jeg får vært sammen med andre, men jeg har også autonomi til å gå akkurat det sekundet jeg vil.

Tid inne i min trygge sirkel har vært viktig hele livet mitt, og også de siste årene. Jeg sitter hver dag og gjør ingenting bortsett fra å kanskje være på mobilen, mens jeg hører på glad musikk. Da lader jeg opp batteriene mine til neste dag. Det er veldig viktig for meg. Jeg trenger å komme meg ut av huset, men jeg trenger også tid inne i min trygge sirkel. Det er bare sånn jeg fungerer.

Samtidig med aktivitetshuset begynte jeg på en musikkskole og tok pianotimer. Jeg valgte www.muno.no . Det var skummelt å gjøre noe sånt når jeg var 38 år og bare det å ta bussen var en voldsom utfordring i starten, men det viste seg at å faktisk hoppe ut i sånne ting ble livsforandrende for meg og det gikk gradvis bedre med bussen, inntil jeg ikke tenkte på det i det hele tatt. Jeg tror det var veldig lurt at eksponeringstreningen med bussen ble gjort til aktiviteter jeg faktisk hadde lyst til å gjøre. For jeg tenkte ikke på at det var eksponering. Bussen ble et middel for å komme meg til den veldig morsomme musikkskolen og noe jeg bare måtte gjennomføre hver uke. Jeg tok også bussen til aktivitetshuset, så jeg fikk busstrening flere ganger i uka.

Inntil nylig har jeg aldri vært flink til å faktisk gå til fastlegen med fysiske plager. Men jeg fant etter hvert ut at det er bare å ringe og bestille time. En annen veldig klok person sa en gang til meg: “Det er bare å ta en telefon."

Så gradvis lærte jeg meg om å be om hjelp på det som plaget meg. Jeg trodde ikke at det var noe fastlegen kunne gjøre noe med, så jeg tror det er derfor jeg kviet meg. Men over flere år lærte jeg meg å kontakte fastlegen, det er faktisk bare å ta en telefon og beskrive problemet. Men det tok flere år før jeg følte meg trygg på dette.

Den første fysiske treningen etter 15 år uten trening fikk jeg med Frisklivssentralen. Jeg deltok på gruppetimer ute. I tillegg deltok jeg på Mediyoga og Mensendiecktrening på aktivitetshuset.

Etter at jeg hadde trent en stund med Frisklivssentralen begynte jeg på et treningssenter, for jeg ville fokusere på styrketrening med vekter. Etter ett år fikk jeg en PT som jeg hadde timer med annenhver uke og jeg opplevde raskt massiv framgang. Når jeg begynte var jeg på de aller letteste vektene. Men jeg bygget meg gradvis opp. Jeg tror det er PDA som gjør at jeg vil være fysisk sterk også og ta vare på kroppen min. Jeg har hatt PT i tre år nå, og selv om jeg har hatt mange pauser fordi jeg ikke har villet mer, har jeg alltid kommet tilbake etter noen måneder fordi det er så gøy og det er kanskje den største mestringen jeg opplever i livet mitt. Jeg loggfører hver økt i appen Strong for å se statistikk og progresjon, og i juli 2026 har jeg 142 økter over fire år. Så det er pauser, men det er også stor mestring og framgang. Framskritt, ikke perfeksjon.

Jeg begynte også på gåfotball, etter å ha sett en annonse et sted. Det var noe jeg aldri hadde gjort før.

I tillegg fikk jeg hjelp av Frisklivssentralen til å også kutte ut alkohol og røyk, for jeg føler meg bedre når jeg er helt fri fra begge deler. Etter å ha sett forskjellen med og uten alkohol i livet har jeg null behov eller lyst til å røre en dråpe alkohol igjen. Jeg har det så mye bedre uten. Det er nok også litt PDA, for jeg vil være sjef over egen kropp. Men jeg visste ikke det før jeg faktisk kuttet det ut.

Jeg fikk også faktisk råd til ting som PT og pianotimer når jeg kuttet ut alkohol og røyk. Jeg bestemte meg for å bruke pengene mine på ting som gir både glede, mestring og utvikling.

Jeg gikk også på søvnkurs på Frisklivssentralen for å lære å få god søvn hver natt og kostholdskurs for å lære om ernæring. Jeg lærte også å lage sunn og næringsrik mat gjennom matkasser fra www.GodtLevert.no og www.HelloFresh.no . I tillegg har jeg også begynt med en-til-en coach på www.PrecisionNutrition.com og jeg har fullstendig forandret kostholdet mitt. Når kroppen min har det bra har også uten tvil hodet mitt det bedre.

Jeg fant også ut at man faktisk kan kontakte fysioterapeut selv og jeg fikk hjelp med noen ting som hadde plaget meg i lang tid. Det går på frikortet og man bestiller time selv hos en kommunal fysioterapeut med avtale. Det visste ikke jeg.

Jeg begynte også med kurs online på www.Coursera.com og www.Udemy.com . Det ga meg selvtillit nok til å tro at jeg faktisk kan mestre studier.

I tillegg utfordret jeg meg selv med å dra på ting som konserter og kino og teater og museer. Det var viktig bare å komme ut av huset og se mange andre mennesker i trygge omgivelser.

Så for et par år siden begynte jeg med ett enkeltemne på universitetet. Jeg ville bare se om det gikk, så jeg valgte et tilfeldig emne. Og det gikk jo veldig bra. Så neste semester tok jeg to emner om gangen. Og det har jeg fortsatt med og jeg studerer drømmefagene mine i dag. Jeg jobber med å klare lange dager på universitetet, og når det ikke er videoopptak eller det er gruppetimer så sliter jeg med fast oppmøte. Dette er noe jeg skal jobbe iherdig med når studiene starter opp igjen. Det må da finnes en hack for dette, jeg skal i hvert fall lete inni meg og feilsøke for å finne en løsning. Jeg har også fått ekstra støtte på ambulant for å klare dette. Men jeg klarer faktisk fire timer forelesning på rad, og jeg tror dette går bra fordi det ikke er sosialt. Det er teoretisk. Jeg sliter mer hvis det er to timer pause i mellom forelesninger eller hvis det er hele dager. Så jobben fortsetter med å klare lengre dager. Det betyr at jeg er fortsatt midt i min egen tilfriskningsprosess men jeg skal klare å hacke mitt eget nervesystem også på dette området. Jeg skal ikke gi meg.

For rundt ett år siden tok jeg også valget om å begynne å kjøre igjen, etter tjue år uten å ha kjørt bil. Etter å ha dobbeltsjekket med fastlegen min bestilte jeg time hos en kjøreskole. Jeg forklarte historien min til kjørelæreren og bestilte teoriboka for å friske opp - og allerede etter første time fikk jeg selvtillit tilbake. Jeg øvelseskjørte med en trygg person i bilen den aller første tiden, før jeg etter veldig kort tid følte meg trygg bak rattet igjen. Dette ga meg veldig selvtillit og jeg fikk en enorm frihet.

Men jeg tar valget hver dag om å ikke grave meg ned i det triste eller det som er feil med meg. Jeg leter ikke etter avvik og mangler. Jeg prøver å fokusere på styrkene mine og det jeg faktisk får til. Men for å komme hit hvor jeg faktisk har det bra i hverdagen så har det vært en reise med små grep hele veien og uvurderlig støtte fra ambulant team i kommunen.

Jeg lukter på mose når jeg går tur i skogen. Jeg blir takknemlig for blomster og hunden min. Jeg elsker lukten av regn.

Det har ikke kommet av seg selv. Det har vært veldig gradvis, med utallige fall, men jeg har alltid reist meg. Det kinesiske ordtaket om at man detter sju ganger, men reiser seg åtte passer veldig godt på meg.

I dag kan jeg si at jeg er lykkelig. Det betyr ikke at livet mitt er perfekt. Men det betyr at også når jeg har det vanskelig er jeg glad i livet mitt. For jeg har et rikt liv med gode, trygge relasjoner og aktiviteter jeg liker. Jeg velger å si at jeg er faktisk veldig heldig. Jeg er et veldig heldig menneske. Og jeg tror at det at jeg har den innstillingen er en av grunnene til at jeg har det godt i dag. For jeg kunne ha tenkt omvendt. Men jeg vil ikke dyrke det triste.

Dette er i hvert fall litt av min reise. Det er veldig mye jeg har utelatt med vilje, men dette gir et glimt av en mulig måte til hvordan noen kan bygge seg opp fra isolasjon og ensomhet. For meg var det så viktig å faktisk finne aktiviteter jeg liker og finne glede i hverdagen sammen med andre mennesker. Men det var ikke enkelt, for jeg måtte veldig ofte utenfor min trygge sirkel. Men i dag er jeg uendelig takknemlig for at jeg aldri har gitt opp og heller turt å være modig. Som for eksempel når jeg plutselig begynte med pianotimer selv om jeg feilaktig trodde at jeg var det eneste mennesket på jorda som ikke var i stand til å lære nye ting.

For alle de tingene forandret livet mitt.