Å lære å trøste seg selv

Det viktigste jeg har lært gjennom 15 år i behandling er evnen til å trøste meg selv. Dette er noe jeg ikke engang visste var mulig før i tiden, og jeg hadde vel aldri knapt tenkt tanken før jeg faktisk gradvis lærte det.

Det var en prosess som har gått gjennom de siste 10 årene men det er de fire siste årene jeg virkelig har jobbet med det. Gradvis har jeg utviklet mer og mer selvmedfølelse og jeg har lært å bli glad i meg selv på ekte. Jeg er virkelig glad i meg selv på godt og vondt og det tror jeg er helt nødvendig for å klare å trøste seg selv. Nå kan jeg trøste meg selv midt i et sammenbrudd og hvis RSD har blitt trigget fjernes den grusomme følelsen og jeg tåler rett og slett å føle at jeg ikke har det bra, men det er ikke grusomt, fordi jeg klarer å møte meg selv med så mye selvmedfølelse at jeg trøster meg selv. Den viktigste omsorgspersonen i mitt liv må være meg selv. Derfor er det faktisk helt nødvendig for min fungering at jeg skal klare dette.

Dette har vært en langsom prosess gjennom mange år. Men jeg skal prøve så godt jeg kan å huske tilbake på hvordan jeg gjorde det. Jeg skulle kanskje ønske at jeg hadde fått en sånn bruksanvisning for mange år siden, og at noen hadde fortalt meg at hvis det er en ting jeg burde lære for å få det bedre i hverdagen, så er det å trøste seg selv. Men nå sier jeg det i hvert fall til de som leser, at for meg personlig er dette det største vendepunktet i min daglige fungering gjennom 15 år med behandling. Kanskje andre kan finne noe inspirasjon gjennom min reise.

Steg 1: Å observere (Mindfulness)

Det første jeg kan huske at jeg begynte med for over ti år siden var korte mindfulness-øvelser fra Wastlund-Salvesen. Jeg gjorde dette av og på i mange år. Ofte av, men jeg kom alltid tilbake til det. Jeg startet med tre minutter. Og så økte jeg gradvis. Noen ganger hadde jeg ett år uten å gjøre det, men så var jeg på igjen.

Mindfulness er så viktig for det lærer deg på en måte å observere tankene, følelsene, og kroppen din på et metaperspektiv. Du er ikke følelsene dine, du observerer dem og godtar dem med aksept og går videre. Så dette gjorde jeg over mange år selv om jeg ikke merket stor forbedring. Men jeg fortsatte uansett og etter hvert lærte jeg meg at jo, de tre minuttene er viktige selv om jeg ikke klarte å fokusere eller gjøre øvelsen riktig. Uansett hvordan hver gang gikk var det veldig bra jobbet. Så jeg måtte rett og slett ha tro på det på et høyere nivå selv om inni meg kjente jeg motstand og tenkte at det ikke fungerte, at jeg ikke gjorde det riktig osv. Jeg trodde på mindfulness som konsept og derfor fortsatte jeg.

Steg 2: Å myke opp gjennom andres ord

Så for kanskje fire år siden begynte jeg å lese dikt fra Janicke Langford Stjernekast. Dette var så viktig for meg for jeg lærte å møte meg selv med selvmedfølelse. Jeg meldte meg også inn i Facebookgruppen hennes så jeg fikk daglige dikt. Disse diktene er korte og enkle å lese og de traff meg rett i hjertet. Disse diktene åpnet meg opp på en måte der jeg hadde vært hard før.

Steg 3: Å se seg selv utenfra

Samtidig fikk jeg en øvelse av behandleren min på ambulant. Jeg vet ikke hvor den kommer fra men den gjorde jeg daglig over to år tror jeg, selv om det her også var av og på. Det som er litt viktig i forhold til meg og PDA er at behandleren min aldri ba meg om å gjøre den. Hun rett og slett ga meg arket uten å si så mye rett før jeg skulle dra hjem. Og når jeg kom hjem så jeg på arket etter noen dager og da var det på en måte min egen ide når jeg bestemte meg for å prøve den. Jeg skal gjengi den her for den var så viktig for meg så kanskje den kan hjelpe andre også.

Møte deg selv med selvmedfølelse

Instruksjon

Finn frem til en nylig situasjon, der du hadde det vanskelig eller sto i noe som var veldig vanskelig. Det kan være at du ikke hadde det bra, var i en konflikt, hadde opplevd noe vanskelig eller var redd for at noe skulle skje. Velg én situasjon og hold på den.

• Prøv å gå tilbake og kjenne hvordan det var å være deg akkurat da. Hva tenkte du på? Hva følte du? Hva var det aller verste?

• Prøv å sette ord på hva du hadde trengt når du hadde det sånn. At noen hjalp deg? At noen var der? At noen sa noe? En klem?

• Prøv å se for deg scenen utenfra. Se for deg selv og hvordan du hadde det. Hvordan så du ut i kroppen? I ansiktet? Gråt du? Så du redd ut? Skamfull? Sliten?

• Prøv å finne den delen av deg som er varm og omsorgsfull overfor andre. Se for deg at du kommer inn i den situasjonen og ser deg selv ha det slik. Hva føler du overfor deg selv? Kan du føle omsorg overfor det mennesket som har det vondt?

• Prøv å kjenne etter hva den personen som har det vondt trenger fra deg. Si eller gjør det du føler for å gjøre overfor den personen. Vær den som har det vondt igjen.

• Kjenn hvordan det føles å motta denne omsorgen.

Selvmedfølelse må trenes på

• Hvordan var denne øvelsen for deg? Vi håper den var til nytte. For noen faller det ganske lett å trøste seg selv når man tar perspektiv utenfra. Andre føler ikke så mye. Og noen føler faktisk for å kritisere seg selv mer. Uansett er dette nyttig å trene på.

• Sett gjerne av tid til å gjøre denne øvelsen en gang per dag. I tillegg kan du også hente den frem, når du føler ting er litt vanskelig.

Så denne øvelsen gjorde jeg av og på hver dag over lang tid. Og veldig gradvis og langsomt utviklet jeg evnen til selvmedfølelse. Jeg tror det var helt nødvendig for at jeg skulle gå videre til de neste stegene. Jeg begynte rett og slett å bli glad i meg selv. Men hadde jeg blitt beordret til å gjøre den hver dag så hadde jeg selvfølgelig ikke klart å gjøre dette over to år. Det måtte komme fra meg selv. Det måtte være min ide, og ikke noen andres.

I tillegg kjente jeg at tårene rant hver gang jeg gjorde den i starten. Jeg kjente ikke så mye annet. Men jeg tenkte at når tårene rant så måtte det bety at noe løsnet i meg. Så jeg fortsatte å gjøre den uten å snakke mye med behandleren min om det. Det var blitt min ide og mitt prosjekt.

Steg 4: Å hente fram en trygg person

Jeg har fortsatt med meditasjoner fra Insight Timer og særlig en som heter Love and Kindness. Der skal jeg se for meg en person jeg er trygg på, og jeg velger behandleren min på kontoret hennes. Og jeg skal se for meg det trygge smilet hennes og rett og slett føle i kroppen den gode følelsen av trygghet.
I tillegg skal jeg ta hendene på kroppen. I begynnelsen holdt jeg hånda utenfor t-skjorta eller genseren ved hjertet. Og jeg gjorde dette i lang tid. Og så til slutt skal du si noen gode ord som du trenger å høre om igjen og om igjen før du gjør alle tre tingene på en gang.

Dette prøver jeg å gjøre hver dag, selv om det ikke blir hver dag. Men uansett hvor ofte jeg gjør det er hver dag en seier.

Jeg har aldri blitt presset til å gjøre mindfulness. Det jeg har fått er hint. Behandleren min har sagt for eksempel, "Nå er det lenge siden jeg har gjort mindfulness. Jeg må se å komme i gang igjen." Og da har jeg helt uten press begynt å tenke at kanskje også jeg skal komme i gang igjen. Sånn har det egentlig vært hele tiden men det har aldri vært press i det hele tatt. Så mindfulness har alltid vært mitt prosjekt. Men jeg er veldig glad og takknemlig for de hintene underveis.

Steg 5: Den fysiske koblingen

Vendepunktet i alt dette kom når behandleren min sa at jeg kunne ta hånda mi innenfor klærne og legge den rett på huden. Altså rett på huden over hjertet mitt. Jeg hadde før dette aldri engang tatt på min egen hud. Men jeg bestemte meg for å prøve.

Og da skjedde det noe. Gradvis klarte jeg å ta hånda mi ikke bare på hjertet men også på armene mine og magen min. Det skjedde egentlig ganske raskt. Og jeg kjente at det gjorde meg godt. For jeg hadde blitt glad i meg selv gjennom mange år med øvelser.

Og jeg tror den koblingen til det fysiske er så viktig. Men den kan bare skje når man faktisk har jobbet opp til å bli virkelig glad i seg selv. Ihvertfall var det sånn for meg.

Resultatet her og nå

Det utrolige er at nå går jeg rundt og jeg kan fint stryke meg over armen hvis jeg trenger det. Blir jeg stresset i en folkemengde kan jeg stryke meg på hånda og så roer jeg meg. Får jeg sammenbrudd kan jeg både si fine ting til meg selv og ta på min egen hud for å trøste meg selv og da graver jeg meg ikke ned. Jeg kommer ut av sammenbrudd før det egentlig skjer. Blir RSD trigget så klarer jeg å trøste meg selv og koble på logikken så jeg kommer ut av det stort sett uten engang å ha blitt voldsomt trigget. Det fungerer kanskje ikke hver eneste gang, men det fungerer stort sett og min daglige fungering har blitt enormt mye bedre etter at jeg lærte dette. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde et sammenbrudd, for jeg klarer å komme ut av det ved å trøste meg selv. Jeg kan rett og slett gråte og trøste meg selv og selv om det er vondt, så er det ikke grusomt som når RSD er trigget eller jeg har sammenbrudd. Det er en type vondt som jeg takler og jeg får faktisk trøst av meg selv.

Dette er et stort vendepunkt for meg. Jeg har lært å trøste meg selv. Jeg har lært å ta på min egen hud og det føles betryggende og godt. Og dette kommer fra noen som hadde helt fobi for selvmedfølelse og egen kropp og som ikke engang hadde hørt om konseptet om å trøste seg selv. Før dette hadde jeg faktisk aldri tatt på egen kropp.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe eller inspirere noen andre. Dette er bare min vei. Men å lære å trøste meg selv er det viktigste jeg noensinne har lært.

Jeg gjorde også dette uten noe alkohol eller rusmidler eller beroligende medisiner og for et par år siden var jeg så bra at jeg kunne kutte ut sovetabletter også. Det har kanskje også hjulpet.