Hvordan bryte ut av pasientrollen

Jeg har vært over ti år i den tyngste psykiatrien på sykehus og omsorgsboliger, og har vel mellom 30-40 innleggelser totalt på sykehus i løpet av de årene. Jeg husker ikke det nøyaktige antallet. Jeg har bodd tre år sammenhengende på sykehus og åtte år i omsorgsbolig. Jeg sier dette fordi det er litt viktig for å vise at jeg har den erfaringen som kreves for å kunne snakke om dette fra et innsiden-perspektiv.

Jeg vil snakke om hva som skjer med et menneske som blir institusjonalisert, og hvordan lært hjelpeløshet blir en ond spiral som sykeliggjør. Pasientrollen blir rett og slett noe sykeliggjørende. I hvert fall var det det som skjedde med meg og jeg kan bare anta at det også skjer med andre.

Før jeg kom inn i psykiatrien var jeg et selvstendig menneske med veldig dårlig psykisk helse. I løpet av ti år ble jeg dårligere og dårligere før jeg til slutt klarte å bryte ut gjennom å bruke tre år på å bestemme meg for å flytte fra omsorgsboligen.

Psykiatrien forstod meg rett og slett ikke, for jeg passer ikke inn i noen mal. Jeg er ikke A4 og ingenting ved meg er A4. Så jeg ble misforstått. Jo mer jeg prøvde å forklare jo mer misforstått ble jeg. Og det førte til tung medisinering som ødela meg kognitivt og gjorde meg enda mer deprimert fordi jeg begynte å tro på at jeg faktisk var ødelagt. Hodet mitt fungerte jo ikke. Overalt jeg gikk var det snakk om psykdom og medisiner. Alle rundt meg var pasienter eller folk som jobbet i psykiatrien. Jeg hadde ikke noe liv utenom psykiatrien og pasient var det eneste jeg definerte meg som.

Ute i samfunnet har man vanligvis håp og forventninger og krav til seg selv og man har et selvstendig liv som ikke kun dreier seg om psykiatri. Når jeg var i psykiatrien forsvant alt håp og forventningene var kanskje at jeg skulle klare å ta medisiner og unngå innleggelser. Håpet om en framtid og mestring forduftet dessverre av seg selv. Jeg var ikke et selvstendig menneske. Jeg var et menneske som veldig ofte var låst bak tunge dører og rundt mennesker i hvite frakker som sa når jeg skulle stå opp, legge meg og når og hva jeg skulle spise. Jeg forstår at dette ikke er noens skyld. Det er bare sånn rammene er. Men resultatet er at pasientrollen var alt jeg identifiserte meg med og alt jeg trodde at jeg noensinne kunne bli. Jeg var en pasient 100 % 24 timer i døgnet hvert sekund av hver dag.

Som et eksempel husker jeg hvordan mange syntes pysjene på sykehuset var så komfortable at de stjal dem med hjem for å bruke hjemme. Da gikk man bokstavelig talt rundt i pasientuniform kanskje hele døgnet. Uten at jeg eller sikkert de andre tenkte noe rundt det. Så altoppslukende var pasientrollen.

Jeg hadde veldig lite frihet over eget liv. Andre fortalte meg hva og når jeg kunne gjøre ting. I tillegg utviklet jeg enorm angst så jeg turte rett og slett ikke gå utenfor psykerammene. Jeg var fanget i en sykeliggjørende pasientrolle. Det som egentlig er mine sterkeste sider som at jeg liker å bruke hjernen og lære, ble knapt vektlagt, for fokus var bare på den daglige sykerollen med måltider og medisiner. Medisinene vanskeliggjorde læring så jeg rett og slett ble veldig syk og deprimert for jeg merket jo at hjernen min ikke fungerte. Jeg forstår at når noen som ikke passer inn i en mal kommer inn i psykiatrien så kan man bli misforstått. Men for meg fikk det dessverre veldig alvorlige konsekvenser. For jeg mistet absolutt all tro på både meg selv og fremtiden min. I mitt hode var og ble jeg en pasient.

For meg kom forandringen når jeg ville flytte fra omsorgsboligen. Jeg hadde begynt å bli litt flinkere til å stå i følelser så jeg unngikk en del innleggelser og jeg brukte nok tre år på å klare å ta avgjørelsen om å flytte. Da valgte jeg å flytte hjem til familien min. Etter over ti år på institusjoner og sykehus. Og det var den beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt.

Når jeg flyttet var jeg plutselig rundt oppegående folk som fungerer i hverdagen, og jeg havnet rett ut i det store samfunnet med fungerende mennesker som kanskje aldri har vært i en pasientrolle. Dette gjorde at jeg automatisk prøvde å tilpasse meg, og det krevde noe av meg, jeg måtte skjerpe meg for å fungere best mulig og være mest mulig selvstendig og oppegående. Den friskheten jeg så i den nye hverdagen min smittet over på meg. Den sykeligheten jeg tidligere hadde vært rundt i over ett tiår smittet også over på meg, men på en veldig negativ måte. Så jeg blir påvirket i stor grad av miljøet jeg er i. Når jeg var rundt friske folk måtte jeg jobbe litt mer for å være oppegående. Og det var ingen som stakk medisiner ned i halsen min.

Jeg tror det henger sammen med maskering. Nervesystemet mitt prøver automatisk å kopiere de menneskene jeg er rundt. Det er maskering på godt og vondt. Når jeg er rundt såkalt friske oppegående folk maskerer jeg meg frisk og når jeg er rundt syke mennesker maskerer jeg meg dessverre automatisk syk. Det skjer uten at jeg gjør det med vilje, det er sånn jeg er født. Derfor har jeg ikke skam. Jeg har like lite skam for dette som hårfargen min. Det er jo bare biologien min. Dessuten tror jeg det er menneskelig å kopiere de man er rundt.

Etter hvert begynte jeg med språk og jeg fikk et par rotter. Så da hadde jeg noe i hverdagen som ikke var psykdom. Jeg fikk noe utenom meg selv å fokusere på. Og etter å ha byttet medisiner opplevde jeg at hjernen min fungerte igjen og det gjorde at jeg gradvis begynte å tro litt på meg selv igjen. Jeg opplevde mestring.

Men bare noe så enkelt som å bestemme når man skal legge seg eller lage middag på egenhånd og handle på egenhånd, eller stå opp og vite at man er selvstendig og ikke på en institusjon var en voldsom forandring, men utelukkende positiv. Jeg måtte klare meg selv rett og slett fordi jeg måtte. Når jeg var på institusjoner så trengte jeg rett og slett ikke å prøve og jeg hadde ikke noe vilje igjen til å prøve - jeg hadde mistet viljen til å anstrenge meg i hverdagen. Jeg var pasient. Det er brutalt men sant. Jeg var psyk og ikke noe annet i mitt hode. Det er så sterk påvirkningen fra miljøet kan være. Jeg gjorde ikke dette med vilje, det var noe som skjedde med meg uten at jeg merket det. Når både håp, forventninger og hverdagens krav blir borte skjedde det automatisk.

I tillegg til dette byttet jeg behandling fra DPS til ambulant team. Der jeg tidligere hadde fått sykeliggjørende ord i journalen min fikk jeg nå behandling helt uten fokus på diagnoser og symptomer. På fire år på ambulant har jeg ikke hørt ett sykeliggjørende ord. Jeg blir sett som en likeverdig person. Jeg blir ikke sett på som en syk og hjelpeløs pasient. De ser styrkene mine. Så dette fører til at jeg jobber enda hardere med styrkene mine. Jeg er ikke opptatt av mangler og avvik. Jeg fokuserer på styrkene mine. Jeg har mange krav i hverdagen både studier og obligasjoner i forhold til venner og familie som å gå tur med hunden, stå opp for å rekke studier eller aktiviteter, kjøre familien min til ærender, men det er utelukkende positivt for jeg er en ressurs. I over 10 år i tung psykiatri mistet jeg den delen av meg som er en ressurs. Og jeg måtte rett og slett flytte tilbake ut til samfunnet for å finne den igjen. Da kom også håpet tilbake og jeg klarte etter hvert å lage meg framtidshåp som var helt utelukket når jeg bodde på institusjon. Jeg tror alle mennesker trenger å føle at de er en ressurs. Det mister man når man er institusjonalisert og det gjør en uten tvil mye sykere.

Så jeg måtte komme ut av tung psykiatri og institusjoner før jeg klarte å finne tilbake til styrkene mine. Jeg sier ikke at alt er negativt, for jeg har fått så mye hjelp og jeg fungerer som et helt nytt menneske. Men det er også veldig mye negativt som skjedde når jeg havnet på institusjon. Og jeg tror dessverre det er mange som opplever det selv om det ikke er noens skyld. Men jeg skulle ønske at noen hadde fokusert litt mer på styrkene mine. For det var nesten ingen som var interessert i det. Og jeg skulle ønske at jeg hadde fått hjelp til å bygge opp et liv utenom psykiatrien, som ikke kun handlet om symptomer og diagnoser og medisiner og måltider. Da hadde jeg fått det mye bedre. Tenk om psykiatrien prøvde å bygge opp et liv utenom psykiatrien for de som er innlagt. Da tror jeg veldig mange hadde fått det veldig mye bedre.

Jeg kom meg ut av pasientrollen. Men det å flytte tok tre år med betenkning. Det var riktig for meg. Da måtte jeg skjerpe meg mer enn når jeg var på institusjon. Det er kanskje ikke sånn for andre, men det var sånn for meg. Og det at jeg må skjerpe meg litt mer i hverdagen for å være oppegående, og at jeg har krav, forventninger og håp er utelukkende positivt. Det å være en ressurs for andre i hverdagen er utelukkende positivt. Miljøet spiller en så stor rolle. Jeg er rett og slett inkludert i samfunnet.

Jeg er kanskje heldig med at jeg har klart å bryte ut av pasientrollen, men det har vært en lang vei. Men det er i hvert fall mulig.