Hvordan jeg tar ansvar for eget liv

Jeg tror at man kan i stor grad bestemme sin egen framtid. Selvfølgelig ikke på alle måter. Jeg har 50 prosent sjanse for å få Huntingtons sykdom. Jeg lever med den usikkerheten og det er ingenting jeg kan gjøre fra eller til i forhold til den sykdommen. Men på tross av det preger ikke det hverdagen min og jeg mener fortsatt at jeg i stor grad kan bestemme min egen framtid. Bare ikke på alle måter. Men i stor grad.

Når jeg velger å være en prosent bedre hver dag så er det fordi jeg rett og slett vil bli bedre i framtiden enn jeg er i dag. Og for fire år siden gjorde jeg det samme, hver dag ville jeg bli bedre enn dagen før. Ikke massivt bedre, men bittelitt på kanskje ett område. Noen dager feiler man, men da prøver jeg igjen neste dag.

Hvis jeg ikke jobber med meg selv så skjer det faktisk ingen forandringer. Hvis jeg ikke bruker teknikker og øvelser og får studier gjort så opplever ikke jeg framgang. Det er fakta. Da vil jeg stå på stedet hvil eller kanskje ha tilbakegang om ti år. Det er hvordan jeg jobber i dag som er med på å forme framtiden min.

Alt jeg vet er at jeg vil bli kvanteteknolog. Noe mer enn det vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan arbeidslivet blir for meg. Men jeg bekymrer meg sjelden for ting jeg ikke kan kontrollere. For det bringer bokstavelig talt bare bekymringer.

I tillegg vil jeg bli bedre på å stå i følelser. Jeg vil bli flinkere til ting som husarbeid. Men noe mer enn det har jeg egentlig ikke klart for meg. Jeg har bare en indre driv om å bli bedre. Så jeg velger en liten ting hver dag og prøver en prosent bedre enn i går på den tingen. Og sånn drives jeg framover.

Det jeg vil fram til er at jeg har et mål og jeg har et indre driv. Men der det målet er relativt nytt, har drivet vært i meg siden jeg ble født tror jeg. Det å alltid ville mer. Bli bedre. Vokse. Lære. Utvikle seg. På utallige arenaer.

Jeg vil ikke stoppe opp. Jeg vil utvikle meg. Og det er nettopp derfor jeg er nødt til å ta ansvar for eget liv.

Det er ingen andre enn meg som kan bygge disse nervebanene i hodet mitt. To år med gledesboksen for å bygge opp glede. Over ti år med mindfulness for å lære meg å trøste meg selv og få et metaperspektiv til tankene. Fire år med eksponeringstrening på mange områder for å få mot nok til å møte samfunnet og si: "Hei, jeg vil også være med." Utallige timer med sider som ICanStudy og GrowthDay for å utvikle meg. Å klare å kutte ut alkohol, røyk, beroligende medisiner og sovetabletter samt mørk og trist musikk og tv og gaming.

Det er INGEN andre enn meg som kan ta disse valgene. Behandleren min kan snakke i ti år om dette men hvis jeg ikke tar ansvar selv, så skjer det faktisk ingenting. Da er det det samme om ett år som i dag. Ingenting skjer. Så jeg er nødt til å ta ansvar rett og slett fordi jeg vil bygge meg en fin framtid. Jeg har jo makten til å bestemme mitt eget liv, jeg kan velge hvordan jeg vil bruke den. Og jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg klarer å velge den til å hele tiden bli litt bedre.

Og det som er, er jo at man har faktisk rike dager mens man gjør dette. Ja, jeg gjør mye i hverdagen min men reisen min er fin. Og man tar bare en og en dag om gangen. Så det er håndterbart. Og energi avler energi og jo mer jeg gjør jo mer orker jeg. Jeg kan ikke sammenligne hverdagen min i dag med for fire år siden. Det er som to forskjellige verdener. Men den ble bygget stein for stein, bit for bit. 1 prosent bedre hver dag.

Så jeg har en indre ansvarliggjøring. Jeg har ingen skyld i fortiden min, men nå har jeg faktisk et ansvar for framtiden min. Jeg har et ansvar for hverdagen min. Jeg kan i stor grad påvirke hverdagen min. Kjøper jeg røyk og hører på trist musikk og dveler i sorg så får ikke jeg en fin dag. Drar jeg på trening og gjør flash cards i anatomi før jeg studerer matematikk og lager en god middag så bygger jeg en fin dag. Det er jo mine valg. Det er jeg som bestemmer. Så jeg vet inni meg selv at hvorvidt jeg har fine eller dårlige dager, det er i veldig stor grad opp til meg selv. Det er alltid noe, selv den minste lille tingen man kan gjøre for å være bittelitt bedre enn i går. Kanskje er det bare å plukke opp en sokk fra gulvet. Og noen ganger går det ikke, og da er det en ny dag i morgen.

Når det gjelder studiene så jobber jeg også av samme grunn. Jeg har et mål i sikte og derfor jobber jeg stort sett hver dag. Jeg har brukt triksene fra ICanStudy mot prokrastinering, og nå går den daglige lesingen og oppgavene stort sett på autopilot. Og ettersom dette er min innerste drøm og jeg har valgt noe jeg virkelig brenner for, så har jeg det veldig gøy mens jeg holder på. Jeg har rett og slett en veldig morsom reise.

Det kan være at noen vil at andre skal redde dem. Men dessverre, med unntak av ekstreme situasjoner så er min erfaring at man må redde seg selv. Det kommer ingen redningsmann, bortsett fra i ekstreme situasjoner. I hverdagen må man redde seg selv. Det er brutalt men det er ærlig. Men man har seg selv, og når man jobber med seg selv og utvikler seg selv så ser man at man er sin egen redningsmann. Det er rett og slett ingen andre enn seg selv som kan redde en. Det er faktisk ingen andre som kan bygge nervebaner i mitt hode. Det må være meg. Og det har også vært redningen min.

Men man har støtte fra andre og det er så viktig. Alle mennesker trenger støtte fra andre tror jeg. Men de kan bare være støtte. Hovedoppgaven må gjøres av en selv. Behandleren min støtter meg veldig mye men hun redder meg ikke. Jeg må komme meg ut av sammenbrudd og negative spiraler selv. Hun oppmuntrer meg til studiene men jobben må jeg gjøre selv. Jeg får trøst hvis det er spesielle situasjoner, men 99 % av trøsten jeg får kommer fra meg selv.

Jeg hadde ikke klart å si dette eller ta dette ansvaret for ti år siden når jeg satt ensom, forlatt, fortvilet og fokusert på sykdom. Jeg trengte at noen så styrkene mine først for at jeg skulle klare å finne dem selv.

Så jeg tar ansvar for eget liv rett og slett fordi jeg må. Jeg har innsett at i hverdagen er det ingen annen redningsmann enn meg selv. Og jeg har innsett at jeg i veldig stor grad bestemmer ikke bare hvordan jeg har det i dag men også framtiden min. Og jeg la ved det på toppen om Huntington for å vise at jeg sier dette, selv om jeg vet at det er 50 % sannsynlig for at jeg får den sykdommen. Men jeg lar det rett og slett ikke stoppe meg.

Men ikke noe av dette er lett. Trøsten må være at det blir lettere. Man bygger nervebaner og så blir det motorveier oppi hodet der det før var ugjennomtrengelig jungel. Ofte skjer det ganske fort også. Det er i hvert fall min erfaring. Så jeg tar ansvar for eget liv gjennom å prøve å være en prosent bedre for hver dag som går.