nevroplastisitet

I dag programmerte jeg hjernen min.

Når jeg stod opp hadde jeg ikke lyst til å møte opp til PT-time. Men jeg trosset motstanden og dro. Og som et resultat av det blir det lettere å trene neste gang. Som et indirekte resultat av det kjøpte jeg meg sunn lunsj. Ferskpresset appelsinjus og grillet kylling. I tillegg føler jeg meg bra, sterk og stødig og full av livskraft og energi.

I tillegg programmerte jeg hjernen min når jeg med vilje parkerte midt i mellom to andre biler. Jeg har ikke kjørt så lenge, så jeg er litt usikker på sånne ting og foretrekker å stå langt unna andre biler. Men i dag trosset jeg motstanden og gikk for det. Det gikk så bra og neste gang blir lettere.

Dette er ting mange kanskje ikke kobler til programmering av egen hjerne. Men det er jo det som skjer. Man lagrer et skript av en kode til neste gang. Så det er dette jeg har lyst til å prate om i dag. Jeg vil si at jeg har ingen teoretisk bakgrunn til å si disse tingene, alt jeg snakker om er egen, levd erfaring og jeg kan bare anta at det også gjelder andre.

Hjernen min blir programmert både i positiv forstand men også negativ. Hjernen min er nøytral, den skiller ikke mellom hva som er bra og dårlig. Den har ingen moral. Den bare følger den programmeringen den har fått gjennom mine daglige valg.

Hvis jeg gjør det til en vane å ikke rydde inn oppvasken etter middag blir det en kolossal oppgave å klare å holde det ryddig. Hvis jeg derimot kjemper imot motstanden de første gangene og rydder inn hver eneste gang går dette på autopilot uten at jeg trenger å anstrenge meg. Hjernen min følger den programmeringen jeg har gitt den.

Jeg husker første gang jeg merket at jeg lagde nye nervebaner i hodet mitt. Det er for mange år siden når jeg hadde en vane i å kjøpe en six-pack med øl og røyk hvis jeg ble trigget eller opprørt. Og etter mange år med denne vanen var dette noe jeg bare gjorde automatisk. Men, og det er litt viktig. Jeg hadde alltid en stemme inne i hodet som sa at det kanskje ikke var lurt. Den var ikke høy, men den var der. Så var det en dag jeg hadde blitt veldig opprørt, jeg bestemte meg for å kjøpe øl og røyk som vanlig. Men plutselig bestemte jeg meg for å bare prøve å stå i mot. Bruke viljestyrken min. Alle har en viljestyrke selv om det kan være vanskelig å få tak i den. Etter mange år hadde jeg lært at jeg følte meg ikke bedre med øl og røyk, og uten egentlig å tenke gikk jeg rett forbi butikken og rett mot bussholdeplassen for å dra hjem.

Da merket jeg at det skjedde noe i hjernen min. Jeg tenker på det som at det ble laget en ny nervebane. Plutselig hadde jeg tråkket opp en sti inne i den ugjennomtrengelige jungelen. Jeg merket at det skjedde. Plutselig var det en mulighet som åpnet seg som tidligere hadde vært lukket. Det var rett og slett en ny sti som ikke hadde vært der før og som jeg hadde laget gjennom ren og skjær viljestyrke. Det er akkurat som om jeg fikk en evne helt plutselig som jeg ikke hadde hatt noen sekunder tidligere. Og den eneste grunnen til at jeg klarte dette var viljestyrke.

Det tok ikke lang tid etter dette før jeg klarte dette flere ganger. Og hver gang ble det lettere. Men bare etter den første gangen ble det DRASTISK lettere. Det krevde MYE mindre neste gang. Og så hadde jeg mange fall, men sånn er det når man skal reprogrammere hjernen sin. Men jeg opplevde at jo, det er faktisk mulig. Jeg fikk en ny evne.

Jeg har også opplevd nye nervebaner i negativ forstand. Ettersom hjernen er nøytral og ikke skiller mellom hva som er bra og dårlig for en, følger den bare programmeringen. Jeg husker første gang jeg tok veldig dumme valg. Da også lagde det seg en ny nervebane. Det var fryktelig vanskelig å ta så dumme valg første gang, men så gikk det dessverre av seg selv etter det. For jeg hadde programmert hjernen min selv til å ta dumme valg. Her også krevde det nøyaktig samme oppskrift som beskrevet over for å bryte ut. Det var ren og skjær viljestyrke. Første gang jeg stod i mot, lagde det seg en ny sti og ny nervebane. Hjernen min ble omprogrammert til det positive og det krevde MYE mindre av meg å velge å heller dra på butikken og kjøpe potetgull enn å velge ukloke handlinger. Potetgull er ikke sunt, men det er et mye bedre alternativ alt i alt.

Så hjernen vet rett og slett ikke hva som er bra og dårlig. Den følger den programmeringen den får. Og den programmeringen skjer hvert eneste sekund av hver eneste dag hele livet.

Når jeg begynte på studier var det veldig tungt å skulle åpne bøkene hver dag. Men jeg fulgte studieteknikker til ICanStudy og jeg brukte BEDS-M til å unngå prokrastinering, eller utsettelse, og nå går det på autopilot. Dette er programmering av hjernen i aller største forstand.

Hva jeg sier til meg selv er også programmering. Jeg har lært meg å trøste meg selv, og der det før kanskje var en indre kritiker har jeg nå fått en indre bestevenn. Hjernen min er nå omgitt av indre omsorg og kjærlighet, stort sett hele dagen. Det er programmering på høyt nivå det også, hjernen min har lært at jeg er god nok akkurat som jeg er, og da har jeg også skjønt det i kroppen. Hjernen min er rett og slett programmert til at jeg er god nok.

Alt man gjør i hverdagen programmerer hjernen. Og det kan begynne med noe så enkelt som å plukke opp en sokk fra gulvet, som jeg skrev om et annet sted. Ved å bevisst velge å gjøre den handlingen sier man til seg selv at man velger å gjøre noe godt for å utvikle seg, og plutselig begynner man å ta gode valg på flere områder. For meg gikk det fra å plukke opp en sokk til å studere kvanteteknologi på universitet. Gjennom fire år har jeg programmert hjernen min hver eneste dag gjennom små handlinger. Innimellom har det vært ti steg tilbake, men så har det gått framover igjen.

Og jeg er et uperfekt menneske og jeg har mange ting jeg ikke får til. Jeg bruker denne viljestyrken og programmeringen på det viktigste i livet mitt og derfor er det enkelte områder som husarbeid som ikke får så mye programmering. Men jeg har hatt perioder der jeg har fokusert på det. Jeg er et skippertak-ryddemenneske og sånn er det bare. Jeg kommer nok alltid til å være det.

Men jeg fokuserer på å satse viljestyrken min på ting som å møte opp på trening i dag. Eller å tørre å parkere mellom to biler. Eller å sette meg ned og skrive dette. Eller å se på forelesning i programmering etterpå. Eller å gjøre ferdig obligatorisk oppgave i lineær algebra. Eller å møte opp på ambulant hver gang. Møte opp til alle avtalene mine fordi jeg vet det er bra for meg. Jeg velger ikke trist musikk selv om jeg av og til har lyst til å høre på det. Jeg kjemper imot røyksug fordi jeg ikke vil være røyker og jeg føler meg mye bedre uten det. Og jeg fokuserer på å være en god venn. På å ha et godt forhold til familien min.

Jeg programmerer hjernen min til de tingene som betyr mest for meg. På å holde meg frisk og sunn og ha sunne, gode relasjoner. På å utvikle meg. Og så er det noen områder hvor jeg kunne ha vært flinkere, men jeg er et uperfekt menneske og jeg er god nok akkurat som jeg er. Grunnen til at jeg kan si dette er rett og slett fordi jeg har programmert hjernen min til det gjennom handlingene og tankene mine i fire år.

Så dette er hvordan jeg forstår nevroplastisitet. Og jeg synes det burde bli snakket mer om at for at et menneske skal få det bedre så er det ikke bare behandling en gang i uka og medisiner. Det er også daglig programmering som man rett og slett må velge å gjøre selv. For jeg er bevis på at selv med det dårligste utgangspunkt etter lang tid i tung psykiatri så kan man programmere seg ut av det til å ikke bare få et OK liv, men hvor man faktisk er lykkelig og vet at jo, jeg er god nok akkurat som jeg er.