Offermentalitet og selvmedlidenhet

Jeg har vært i krigen. Ikke en krig mellom statsmakter. Men jeg har vært i krigen allerede fra jeg var 2 år og moren min forlot meg. Senere overlevde jeg omtrent det verste av menneskelig ondskap som man kan oppleve. Det har gått over tiår. Og så når jeg ble reddet ut av noe som jeg statistisk sett ikke skulle ha overlevd, så ble jeg misforstått og alvorlig feildiagnostisert og feilmedisinert i mange år i psykiatrien som ødela de siste restene av MEG som var igjen etter den krigen jeg hadde måtte stå i omtrent hele livet mitt.

Jeg vet hva svik og urettferdighet er. Jeg ble sviktet fra jeg var to år av hun som skulle ha vært den primære omsorgspersonen min. Jeg ble sviktet av samfunnet.

Så jeg har vært i krigen. Og det er nettopp derfor jeg har rett til å snakke om offermentalitet og selvmedlidenhet. For jeg er objektivt sett et offer i aller største forstand og det er synd på meg. Alle som hadde fått høre livshistorien min hadde syntes synd på meg.

Men akkurat her er det jeg stopper opp. Ja, det er synd på meg. Og ja i mange år satt jeg og dvelte ved akkurat hvor synd på meg det er. Når jeg kom inn i psykiatrien hadde jeg Skeeter Davis' sang "The End of the World" på repeat hele dagen mens jeg lå i senga. Det sier seg selv at ikke under noen omstendigheter var det håp om å bygge seg opp når jeg tok de valgene jeg gjorde. Man bygger seg ikke opp ved å høre på den sangen på repeat i flere år. Men jeg forstod det ikke. Jeg dyrket sorgen og offermentaliteten og jeg forstod ikke at jeg faktisk hadde personlig makt til å bygge opp livet mitt. Nettopp ved å programmere inn positive ting. Jeg var veldig syk, men jeg var ikke så syk at jeg ikke hadde klart å skru av den sangen og heller sette på "I'm still standing" av Elton John eller noe liknende. Jeg fortsatte å dyrke sorgen i mange mange år. For jeg visste ikke hvor stor rolle sånne ting spiller. Jeg visste rett og slett ikke.

I tillegg krever det ingenting av en å ligge i senga og høre på trist musikk og dvele ved alt som er feil. Man kan være helt passiv. Hvis jeg skulle ha satt på litt gladere musikk med vilje heller tatt opp bøker eller skrevet til behandleren min alt jeg egentlig ville formidle for at de skulle forstå hvordan jeg hadde det, så de kunne hjelpe istedenfor å misforstå så hadde det krevd noe av meg. Det hadde krevd at jeg tok ansvar for eget liv og egen bedring. Det ansvaret klarte ikke jeg å ta på ti år. Ved å skrive denne teksten kanskje en eller annen person der ute slipper å sitte der jeg var i ti år. Ved å skjønne at man passiviserer seg selv med vilje rett og slett fordi det er mer komfortabelt enn å innse at jo, det er jeg som har nøkkelen til å få det godt. Jeg har makten til å programmere min egen hjerne. Jeg kan velge å ta kontakt med Frisklivssentralen for å gå på søvnkurs for å få god søvn. Jeg kan få hjelp med alkohol og røyk. Jeg kan velge bort tv med seriemordere og drapssaker som forsterker traumer. Dette er mine valg. Det er også mine valg å lese bøker som mikrovaner for å lære litt om vaner. Det er mine valg å lese bøker om hjernen og hvordan den fungerer for å finne ut at jo, hjernen er plastisk hele livet og vi programmerer den hvert eneste sekund av hver dag.

Hos meg er det ingen kjære mor når det gjelder offermentalitet og selvmedlidenhet. Det kan rett og slett ikke være det. Det er derfor jeg skriver at det kommer ingen redningsmann i hverdagen, redningen må være en selv. For ja, det jeg har opplevd er grusomt. Men når jeg selv har valget mellom å dyrke en offermentalitet eller fungere i samfunnet og følge drømmene mine og være lykkelig, så velger jeg å ta det vanskelige valget om å gi slipp på offermentalitet. Det er synd på meg, men i dag er ikke jeg et offer.

Jeg har bygget meg opp fra nullpunktet. Jeg startet ikke med et fundament. Jeg startet fra nullpunktet. Og jeg gjorde det rett og slett med veldig mye hjelp og støtte og veldig mye ansvarliggjøring fra meg selv hver eneste dag. Det krever noe. Å ligge i senga og høre på Skeeter Davis "The End of the World" krever ingenting. Jeg kan ligge der og dvele ved urett og sorg. Men å stå opp og faktisk si at ja, det som har skjedd er så fælt og urettferdig som det får blitt. Men akkurat i dag kan jeg faktisk velge å ikke lenger være offer. Jeg vil være en overlever i stedet. Jeg vil kunne se traumene og uretten i hvitøyet og si "Jeg overlevde. Jeg vant. Jeg har kjempet så hard hver eneste dag for å bli 1 prosent bedre. Det har krevd alt jeg har men jeg har tatt den jobben og ansvarliggjøringen. Det er ingen kjære mor."

Dette er faktisk det mest omsorgsfulle man kan gjøre både mot seg selv, men det er også det mest omsorgsfulle og empatiske man kan si til andre. For da er det ikke å dyrke sorgen sammen med dem. Det er å si, "Du kan bli bedre. Ta ansvar og gjør små gode handlinger for deg selv hver dag og få riktig hjelp og støtte. Gjør de tingene som den lille stemmen inne i hodet sier at du burde." Jeg bare antar at alle mennesker har en sånn stemme inne i hodet som vet om i hvert fall ett område man kan bli litt bedre på. Om det er å ringe legen, psykolog, ambulant eller Friskliv eller plukke opp en sokk, ta oppvasken eller gå på biblioteket for å lese en bok om hjernen og hvordan man vokser. Det er faktisk å gi noen nøkkelen til et godt liv. Noe mer omsorgsfullt og empatisk vet ikke jeg hva er.

Jeg dyrket offerrollen i 10 år. Så jeg vet hva jeg snakker om. Jeg håper bare at kanskje noen leser dette og stopper opp og sier, "Oi, kanskje det er det jeg gjør. Kanskje jeg må snu tankegangen min til: og hva gjør jeg nå for å bryte ut av dette og få det bedre. Hva er den ene lille tingen jeg kan gjøre i dag?"

Jeg tror at personlig vekst er vanskelig nettopp fordi det ikke er passivt. Man må velge selv å gjøre de tingene man egentlig vet man burde. Det krever MYE av en sammenlignet med å være passiv. Det kan føles komfortabelt å få trøst og empati ved å dyrke offerrollen, men i hvert fall for meg så måtte jeg komme ut av det gjennom ren ansvarliggjøring. Og jeg kan si hundre prosent sikkert at et liv hvor man faktisk følger drømmene sine og gjør positive ting i hverdagen er mye bedre enn et liv der man higer etter trøst for ting som kanskje skjedde for lenge siden. Jeg har vært i begge posisjoner.

Så dette er bare ord fra noen som har vært gjennom krigen og kommet ut på andre siden. Men reisen er ikke over og hver eneste dag må jeg kjempe med meg selv for å velge riktig. Og så får jeg tilbake et liv som jeg er så takknemlig og ydmyk over at jeg har fått hjelp til å skape. Og det ble ikke bygget over natten. Dette ble bygget fra det absolutte nullpunktet. Rett og slett en prosent bedre hver dag. Men hadde jeg sittet og syntes synd på meg så hadde jeg aldri hatt det bra i dag. Jeg måtte rett og slett selv finne ut at når det gjelder å bygge seg et fint liv hvor man er lykkelig så er det ingen kjære mor. Det krever aktive valg. Man må rett og slett velge å gå inn den døra som heter ansvarliggjøring.

Hvordan dette er for andre vet jeg ikke for jeg kjenner bare meg selv. Men jeg bare antar at dette er menneskelig og generelt og gjelder flere enn meg. Dette er bare mine ord om hvordan jeg har klart å legge bort offermentalitet og selvmedlidenhet. Og det er ikke meningen å virke hard, jeg har bare lært gjennom dyrekjøpt erfaring at vil man få det bedre, så må man ta valget selv. Noe mer omsorgsfullt enn å prøve å formidle dette til andre så de kanskje kan slippe det jeg gikk gjennom, vet jeg ikke om.

Hvis noen ikke er klare for å ta dette ansvaret så er det greit. Men kanskje, bare kanskje har det plantet seg et lite frø som spirer når forholdene er lagt til rette.