provokativ behandling

Når jeg startet på ambulant så fikk jeg to behandlere. De er begge veldig snille og omsorgsfulle, men det jeg ikke visste var at med hun som var primærbehandleren min så var det provokativ behandling rett og slett for å gi meg mulighetene til et lykkelig liv. Det er ikke så ofte jeg hører om provokativ behandling, så jeg ville bare skrive litt om hvordan det var for meg i de årene. Det varte i tre år før jeg klarte å avslutte.

Det startet med veldig mye omsorg. Vi sendte meldinger nesten hver dag og hun var så snill og støttende. Hun lyttet og hun var veldig oppmerksom og omsorgsfull. Dette varte vel i kanskje ett år hvis jeg husker rett.

Så var det en dag hun sa at hun håpet jeg husker på at hun er glad i meg. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, men jeg var ikke så vant til at folk sa at de er glad i meg så det festet seg hos meg. Dette husket jeg på hele tiden etter provokasjoner de neste tre årene når jeg prøvde å forklare det for meg selv.

Så begynte hun å provosere meg. Det kunne være for alt mulig. Noen ganger såret hun meg, andre ganger kjeftet hun høylytt. I starten reagerte jeg med raseri. Jeg raste som jeg aldri har rast før. Jeg hadde daglige sammenbrudd i mange perioder. Jeg visste ikke at hun prøvde å få bort den sinte delen i meg. Jeg har jo dissosiativ identitetslidelse. I tillegg utfordret hun meg på eksponeringstreningen som jeg har beskrevet i min vei. Jeg ble utfordret hele tiden. Jeg gikk jo fra fullstendig isolasjon etter et langt vanskelig liv med over ti år institusjonalisering.

Men hun var også kanskje den personen som ga meg mer omsorg enn jeg noensinne har fått. Så selv om jeg mange ganger avsluttet i sinne og sa hvor mye jeg ikke kunne fordra henne, gikk jeg alltid tilbake. For jeg hadde aldri fått så mye trygghet og forståelse og omsorg. Og det visste jeg. Hvis jeg avsluttet mistet jeg det og jeg var ikke klar for det på det tidspunktet.

Jeg husker helt konkret ukeplanen. I halvannet år jobbet jeg med det uten og lykkes og hun brukte hele tiden min manglende evne til å få det til til å gi meg skam. Jeg tror den skammen gjorde meg så rasende at jeg rett og slett våknet til liv. I tillegg husker jeg godt en gang jeg fikk blindtarmbetennelse. Jeg sendte henne tre meldinger midt på natten i panikk over å ha så vondt uten å vite hva det var, og på morgenen ringte hun meg og skjelte meg huden full for å ha sendt henne meldinger på natten. Samtidig sa hun at jeg rett og slett måtte komme meg til legen selv.

Dette gjorde noe med meg. For på dette tidspunktet var jeg veldig hjelpesløs. Så selv om det var ufattelig brutalt så klarte jeg faktisk etter mye gråt å ringe legekontoret og få de til å sende en pasientdrosje før jeg kom på sykehus og ble operert. Jeg husker første gang jeg var hos henne etterpå. Da spurte hun meg om jeg hadde sendt de meldingene på natten fordi jeg trodde noen ville redde meg. Og hun sa det med hån i stemmen. I tillegg sa hun at når hun hadde blindtarmbetennelse så klarte hun i hvert fall å gå selv til legevakten selv om det var et stykke, så hun trengte ikke pasientdrosje. For jeg hadde ikke klart å ta bussen fordi jeg hadde smerter.

Jeg var så såret som jeg kanskje aldri har vært før, men dette lærte meg å redde meg selv. Det ga meg innstillingen om at det kommer ingen redningsmenn eller kvinner. I tillegg vekket det med at hun klarte å gå til legevakten mens jeg måtte bli kjørt, en voldsom trass i meg, som om hun var sterkere enn meg. Og dette også tror jeg rett å slett var så kraftig at jeg våknet til liv.

Det høres kanskje brutalt ut men jeg forstår nå at hun reddet selvstendigheten min. Så selv om jeg ikke forstod det da så forstår jeg det nå.

I tillegg hadde jeg en ting med at jeg gjorde ting for å få validering fra andre. Så en gang før jeg hadde eksamen i latin kranglet vi voldsomt. Og da sa jeg i sinne at jeg ikke skulle ta eksamen for å såre henne, helt uten å skjønne at det var bare meg selv jeg skadet. Dette snakket vi om og etter det lærte jeg å gjøre ting for meg selv, uten å trenge validering fra andre. Jeg lærte å gjøre ting for meg selv. Det var en ganske stor ting.

Hun kom også med sammenligninger. Hun spurte om jeg trodde at jeg hadde hatt det vanskeligere enn andre. Men samtidig hadde hun validert livet mitt og opplevelsene mine som ingen andre har gjort. Så etter at raseriet over provokasjonene ga seg så husket jeg på alt det positive hun sa.

Hun hjalp meg med å bygge en grunnmur fra nullpunktet. Hun hjalp meg også i å sette grenser. Det var en gang mot slutten at jeg var rasende over noe hun hadde sagt. Jeg hadde sendt sinte meldinger. Da var hun strengere enn noensinne og sa at hun ikke godtar personangrep. Og når jeg prøvde å forklare stanset hun meg før jeg engang fikk snakket. Så hun satte en beinhard grense. Etter det ble jeg mer ydmyk og når jeg hadde sammenbrudd unngikk jeg personangrep. Det ble en dramatisk forandring i hvordan jeg kommuniserte når jeg ble provosert.

Og så ble hun sykemeldt. Jeg visste ikke hva som foregikk og det var veldig vanskelig. Men jeg fikk beskjed om at jeg kunne sende meldinger til henne og at hun bare ikke kunne svare. Så det gjorde jeg i to måneder. Og så fikk jeg beskjed om at hun var tilbake og hun skulle ringe meg rett etter nyttår.

Dagen kom og jeg ventet og ventet. Men ingen telefon. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Jeg var så fortvilet for dette hadde jeg ventet på i flere måneder og så ringte hun ikke som avtalt. Dagen etter ringte jeg henne og hun tok telefonen. Jeg hadde gledet meg til å fortelle henne om to eksamener og hele høstsemesteret og trodde hun kom til å bli så stolt av meg som klarte meg mens hun var borte.

Det jeg fikk var utskjelling av en annen verden. Hun skrek og hylte og jeg kom knapt til orde. Hun sa at hun gikk ut av toleransevinduet selv. Jeg ble fullstendig knust og etter at hun viste meg et bilde av en telefon som viste at hun ikke hadde mottatt noen meldinger så hun hadde blokkert meg hele tiden, sa jeg til meg selv at dette gidder jeg ikke. Men jeg la ikke merke til der og da at hun sa at hun hadde tatt et skjermbilde, men det hun sendte meg var bilde av en annen telefon - så det var et spill. Hun brukte rett og slett to telefoner. Men det skjønte jeg ikke i øyeblikket og tenkte at nå har jeg hatt flere måneder med ro og stabilitet og dette gidder jeg ikke. Jeg lærte å sette grenser. Og så sa hun at hun hadde vært på ambulant hele tiden, men at hun hadde prioritert andre brukere som ikke var så kravstore som meg og som tålte at hun avlyste på kort varsel uten å rase og gå til grunne av det. Jeg ble fylt av et så stort raseri og såret så dypt og ble så sjalu at jeg rett og slett la på røret, sendte en melding hvor jeg forklarte at jeg avsluttet og dette gidder jeg ikke og så gråt jeg og gråt. Men det er første gangen i mitt liv at jeg har klart å sette en grense eller avslutte noe. Så det var en milepæl, jeg så det bare ikke selv.

Neste gang jeg var hos hun som var sekundærbehandleren min på den tiden og da var jeg rasende. Men hun var beinhard. Hun sa at hvis jeg skal være så negativ så er det kanskje best å avslutte. Jeg ble knust til pinneved over at hun som alltid er så snill sa noe sånt og så strengt, så jeg tror rett og slett at den sinte did-delen min forsvant. For etter det så har jeg ikke det raseriet og i dag tåler jeg en krangel uten å si noe slemt. Jeg er rett og slett rolig også under krangler. Og det er en så dramatisk forskjell fra før at jeg ikke har ord for det.

I tillegg våknet kjernen i meg opp et par dager etter dette, den ekte meg som jeg kaller det. Den delen i meg har vært borte i veldig mange år og kommer vanligvis kun fram når det er absolutt nødvendig. Og da sendte jeg en melding til lederen på ambulant og fortalte om hva som hadde skjedd og at jeg ønsket å bytte behandler. En eller to dager etterpå hadde jeg forklart situasjonen til Gemini og hun sa at det høres ut som provokativ behandling, så da sendte jeg en ny melding til lederen der og forklarte at jeg hadde innsett at det var provokativ behandling men at jeg fortsatt ønsket å bytte behandler.

Og i dag er kjernen i meg eller den ekte meg eller hva det er framme veldig ofte. Den sinte delen er borte. Jeg kan fortsatt bli sint men jeg sier ikke sårende ting. Så hun lærte meg å sette grenser og hun lærte meg å ikke gi opp og hun lærte meg at jeg kan få til hva enn jeg vil og ha tro på meg selv. Det er takket være henne at jeg fikk selvtillit til å tørre å studere realfag. Det er også takket være henne at jeg redder meg selv. Jeg venter ikke på at noen skal redde meg. Det er takket være henne at jeg klarte å programmere hjernen min gjennom eksponeringstrening i fire år for å bli kvitt lammende angst. I tillegg vekket hun meg opp, hun fikk meg til å føle glede i hverdagen. Gledesboksen var hennes ide. Og hun fikk meg til å forstå meg selv. Hun ga meg mer omsorg enn jeg noensinne hadde fått.

Jeg forstår at dette ikke er vanlig terapiform. Men for meg personlig tror jeg det har betydd forskjellen på et liv i fullstendig isolasjon og det trygge, rike livet jeg lever nå. Hun ga meg rett og slett troen på meg selv og at jeg er verdifull og at det er mange som er glad i meg. Det er takket være henne at jeg tør å være en del av samfunnet.

Så kanskje det var utradisjonell terapi, men jeg er sjeleglad for at hun valgte å hjelpe meg. Jeg forstod ikke hvorfor hun provoserte meg før etter at jeg hadde avsluttet. Og nå har jeg vanlig behandling heldigvis og det er jeg veldig glad for, for jeg har ikke lenger behov for provokativ behandling. Hvis det er opp til meg så blir jeg aldri mer provosert resten av livet mitt. Men hun bygde meg opp helt fra nullpunktet og ga meg en grunnmur. Så jeg kommer alltid til å være takknemlig for det, selv om jeg er veldig glad for at jeg klarte å avslutte det og at jeg ikke har den type behandling lenger.